Politikk, personlig erfaring som pårørende i psykiatri og mye mer.

Noen ganger så blir jeg spurt om hvorfor jeg engasjerer meg i politikk.

politikk for meg er også noe personlig

Er personlig opptatt av psykisk helsevern og syntes det er viktig å synliggjøre temaer rundt psykisk helse. Derfor velger jeg å dele innlegget mitt fra felles fylkesårsmøte med – Vestfold SV og Telemark SV her i bloggen.

I kaffepausen ble jeg Ble spurt av Olav Sanness Vika om jeg ville holde et innlegg.

Jeg svarte nølende, ja. Av tidligere erfaring har jeg vokst mye på å være « ute av komfortsonen» også ved å ta » ting på sparket» . Dessuten så rekker en ikke å grue seg, hvis en bare kaster seg ut i det…

I over 20 år har min mor vært inn og ut av psykiatrien og er fortsatt alvorlig psykisk syk ( paranoid schizofreni).

Nå tror jeg ikke lenger at hun kommer til å bli frisk.

Og jeg er virkelig en optimist med store bokstaver.

Min mor kom fra Grenada til Norge i 1984, jeg husker ikke helt konkret når hun begynte å bli syk,

det kan være fordi jeg ikke vil.

Noen ganger så må en la fortiden forbli og se fremover etter konkrete løsninger.

For mer enn 20 år siden, var Olav S. Vika min barneverns-kurator. Av en eller annen, helt uforståelig grunn ble jeg flyttet fra fosterhjemmet og hjem igjen. Barn er alltid lojale i forhold til sine foreldre. Og jeg nektet å bytte skole i frykt for å miste vennene jeg hadde . Nå har jeg selvsagt et helt annet perspektiv.

I innlegget mitt tidligere dag , var ikke tiden tilstrekkelig nok til å snakke om barnefattigdom.

En må huske at barn, selv ikke kan påvirke sin økonomiske situasjon.

Jeg gruet meg ofte til bursdager, skolelunsj, presentasjon av lekser, foreldremøter eller å ta med noen hjem fra skolen for å så ikke ha et eget rom å vise frem.

Det er ikke noe annerledes i dag og tanken på at barnefattigdom har økt, er en skremmende tanke og som direkte konsekvens blir de sosiale forskjellene.

Min mor har vært av og på tvangsvedtak i forhold til medisinering, inn og ut av psykoser, og inn igjen. Når hun først viser tegn til at hun begynner å bli frisk, så blir tvangsvedtak fjernet og hun blir fort syk igjen. Det føles som en evig runddans som aldri vil ta slutt.

– Hvis en ikke tror en er syk selv,hvorfor skal en da ta medisiner?

Tvang for meg er ikke et negativt ladet ord.

Tvang for meg kan også bety omsorg.

På en eller mange måter, omtaler jeg meg selv, som min egen mors mor.

For jeg er den eneste pårørende. Uten god og tilstrekkelig oppfølging av helsevesenet, hvordan kan en forvente at situasjonen skal endre seg?

Etter Høyres, helseministeren bestemmelser, skal tvang i psykiatri begrenses. Dette får meg til å se store varseltrekanter. På hvilket grunnlag ble dette besluttet? Direkte konsekvens på dette er flere akutte innleggelser.

Jeg er født med en sjelden genetisk, lidelse som ( ikke er mine ord ), Nail Patella Syndrom, dette innebærer underutvikling av bein, muskelvev , sist og ikke minst en del nevrologiske og ortopediske utfordringer. Det var ikke før 2015 jeg fikk diagnosen Nail Patella Syndrome og før dette har jeg ikke hatt de rettighetene , som jeg burde hatt. Nå får jeg endelig trygderefusjon på tannbehandling. Da jeg har mye nerve og muskelsmerter, er jeg ikke i stand til å være i en ordinær jobb. Noen ganger klarer jeg til og med ikke å dusje.

Så hvem skal ta ansvaret for mamma når jeg ikke klarer?

Med mindre tvang, innebærer større belastning på de pårørende og som nevnt flere akutte innleggelser.

I mange sammenhenger har jeg vært nødt til å kontakte offentlige etater for å få hjelp, men i både min egen sak og min mors, opplever jeg ofte at ansvaret blir overført til pårørende og eller familie. Til og med på Nav sine sider, oppfordres det til å » bruke» venner og familie som hjelp. Men hva med de som ikke har noen familie? Eller venner som har mulighet til å hjelpe? Først og fremst er mine venner, mine venner og ikke helsepersonell. Min kjæreste er ikke min hjelpepleier.

Jeg skulle så gjerne ønske at jeg kunne være min mors datter og at jeg kunne trekke meg litt tilbake, uten store negative konsekvenser. Etter et halvt års kamp vedrørende min mors samtykkekompetanse , utkastelseordre fra TKE ( Tønsberg kommunale eiendom ) , er det nå endelig bestemt at mamma skal flytte i en bemannet bolig. Litt vemodig, men det er det eneste som kan gi mamma trygge rammer.

Grunnen til jeg velger å være åpen om dette, er for å belyse den faktiske situasjonen til mange mennesker i Norge, i dag.

Istedenfor å skyve for store deler av ansvar til pårørende , bør staten ta mer ansvar.

Dette er noen av grunnene til mitt politiske engasjement i dag , for å belyse den faktiske situasjonen i håp om endring. Det er ikke sikkert mamma blir frisk, men hvis vi belyser slike tabubelagte temaer, kan vi endre Norge et skritt i riktig retning. Og i det langsiktige løp, tjene på dette i mange sammenhenger.

Dette er derfor er politikken for meg også personlig.

Tusen takk til Olav S.Vika fordi du er den du er og arbeidet du gjør,

Krisitan Sommerseth som fikk meg til å innse at min stemme betyr noe og kan utgjøre en forskjell,

sist og ikke minst til min fantastiske ledsager Sonde Bogen- Straume som alltid er behjelpelig og forståelsesfull.

November

Snøen kom, men så forsvant den. Jeg tenker de tankene jeg alltid har tenkt, vil det noensinne gå et helt år uten snø?

Jeg har hatt mange planer om å skrive. Men nå har det skjedd så mye at jeg ikke vet helt hvor jeg skal begynne. Det er litt sånn med livet mitt, at jeg vet aldri hva som kommer til å skje. Ofte så finner jeg meg selv i absurde situasjoner.

Jeg begynner med SV, rett og slett. Hvordan skal jeg forklare hvor godt jeg ble tatt i mot, uten at jeg skal skrive at jeg ble godt mottatt på alle områder.

Det begynte med en helt uskyldig tur til byen, på torvet var det politisk stand og alle partiene var representert. Deretter ble jeg invitert på SV-hagefest. Som person så er jeg lite impulsiv, så da tenkte jeg, da er det best jeg drar. Jeg dro og møtte mange trivelige mennesker, men også mennesker med likt verdigrunnlag. Som annen generasjonsinnvandrer og ung-ufør så vet jeg hvordan de sosiale forskjellene øker. Jeg føler ofte at jeg er fanget i systemet, i mellom stoler, der ingen vet hvordan de skal hjelpe meg. Jeg har konkludert at jeg selv må finne løsningene. Samtidig være med på å endre.

Så hvorfor er jeg engasjert? Jeg er fullstendig lei av hvordan noen av systemene svikter enkeltindivider og jeg er lei av mennesker som klager som enten
a) ikke orker å engasjere seg
b) tror at stemmen deres ikke betyr noe.

Du betyr noe!

Hvorfor SV?
Vi må få til et varmere Norge!

Husk at med en stemme, så kan vi forandre Norge.
Med en stemme, så kan et liv reddes.
Med en stemme , kan vi forandre hvordan Norge .

For er det ikke flaks at vi er født her?

Er det ikke flaks at det faktisk finnes noen systemer som ivaretar våres rettigheter.

Hvis en ikke jobber for å endre, hvordan skal vi da endre oss?

Jeg syntes det er viktig å fortelle dere at jeg er heldig. Mange ser det ikke slik, men jeg er evig takknemlig for at jeg får lov til å være Norsk. Samtidig, så er det ikke alle som er like kognitivt oppegående. Som min mor for eksempel, har færre rettigheter ettersom hun selv, alene ikke har de verktøyene som skal til for å for eksempelvis klage på et vedtak.

Hvis en ikke klager, så har en ikke noe å si.Derfor måtte jeg engasjere meg, da har jeg iallefall holdepunkt for å argumente i det hele tatt.

Jeg føler at enkelte «ting» jeg savner i samfunnet, finner jeg i et parti som inkluderer absolutt alle. Samtidig har jeg funnet gode venner i gjennom partikolleger.

Før jeg i det hele tatt skal utdype noe som helst i politisk undertone. Så har jeg blitt kjent med en fra SV, han er autist ( merk, bevist ordleggelse) og har adhd. Ikke at dette nødvendigvis er viktig, men for meg så betyr det at vi på en eller annen måte forstår hverandre og vi vet hvordan systemet fungerer. Vi har bestemt oss for å stifte en forening for oss som er litt skjeldne.
Jeg håper at vi med tiden kan hjelpe andre, informere og gi støtte til andre i liknende situasjoner. Være noe, som vi ikke fikk. Hadde det ikke vært for min Nail Patella Syndrom så hadde jeg ikke hatt de rettighetene jeg har i dag, bedre sent enn aldri, så er jeg fornøyd med 60% refusjon i tannhelse.

For det er mye bra i Norge også. Først og fremst, og sist, men ikke minst.

tvang.

Kronikk hentet fra Aftenposten 5/8/17

 

Det er i september ting endret seg, Høyre har bestemt at det skal brukes mindre tvang i psykiatrien. Jeg har en filosofi der jeg mener at det er like viktig å gi ros, som ris. Dessverre denne gangen sender jeg ut hard kritikk til Høyre rettet mot de nye endringene.

Kjære Bent Høie, Høyre, dette brevet er til deg. 

Igjen føler jeg føler at situasjonen rundt mamma er utrygg. Det er kun med tvangsparagrafer vi har klart å hjelpe mamma. 

Jeg vil tillate meg selv å legge ut dette brevet. Mamma sier alltid » ja» til meg. Så hvis jeg spurte henne om å tillatelse om å legge ut dette, så vil alltid svaret være » ja, Belinda, ja.»‘ Min mor er ikke samtykke-kompetent, men jeg har spurt henne allikevel. I alle dokumentene skal navn ikke være synlig, dette har jeg besluttet og i vareta de enkeltes personvern.

Traumer i mors liv har laget «sår » i hodet hennes, på den måte så balanserer hun i en hårfin balanse på realisme og surrealisme. Jeg føler verden er satt i lag og i ulike lag kan kollidere med hva en opplever eller det en tror en opplever. I sommer måtte jeg laser operere mitt høyre øye. På det høyre øyet kan det virke som objektene jeg ser er litt mer distansert , enn hvis en ser med venstre.

Men , hva er så…

Rett?  Og hva er galt? Hva er rett, hva er feil. Er objektene litt lenger unna? Eller er de nærmere? 

Nytt vedtak fra 1 september, 2017

 

Rett?  Og hva er galt? Hva er rett, hva er feil. Er objektene litt lenger unna? Eller er de nærmere? 

Fra september denne måneden har Høyre bestemt at det skal brukes mindre tvang i Psykiatrien. Hvordan kan dette virke han en positiv innvirkning i psykiatrien? Ofte så er tvang den siste utvei, men hvordan skal en kunne forsette uten veier?

Er tvang noe negativt? Hvordan kan en bestemme at mor plutselig er frisk nok til å håndtere sin egen medisinering?                                                                                         Hvorfor er det så plutselig noe negativt at mamma får hjelp?

Mye av det jeg opplever som å ha en psykisk syk mor, begynner i 1993. Det er alltid noen som er ute etter å skade meg, det forteller mor meg, hver eneste dag.

Når noen spør meg om hvordan det er å være barn av alvorlig psykisk sykdom, vil jeg alltid svare at det er som å være en skuespiller i mitt eget liv. Lojalitet, ordet med mage følelsemessige fragmenter. Jeg har alltid vært lojal ovenfor min mor og mine venner. Til tross for at jeg egentlig visste at mor var enda mer syk enn noen viste, til tross for at det var veldig vanskelig å bo med en schizofren mor.

Jeg er min egen mors mor, men ikke mormor ( på noen som helst måte).

Hvordan kan en forvente at det ikke blir større økning i akutt innleggelser på sykehuset, med bruk av mindre tvang?Er akkutte innleggelser «bedre» enn rehabilitering i tvangsparagrafer?

Skal mennesker som aldri har klart å håndtere livet sitt, plutselig nå klare det?

Til ettertanke.

Jeg har valgt å klage inn vedtaket til Kontroll Kommisjonen, Nordre Vestfold DPS med hjelp av mors økonomiske verge.

Jeg håper med dette at de tar klagen til følge.

Referanser: aftenposten 5/8/17, SIV

Mvh.

Belinda Monteran – Leinonen.

 

 

 

Hva skjer videre?

Nå jobber jeg med websiden til bedriften vår. Vi jobber fra et lite lokale i Tønsberg Sentrum.

Følg med i utviklingen på http://www.bmdigitalkompetanse.no 

Videre skal jeg arbeide videre med forretningsplan og forretningsmodell  mot bedrift. Selvsagt vil det også rettes mot privatmarkedet. Min motivasjon er å bruke min it-kunnskap og gi kunde eller bedrift et digitalt kompetanse løft.

For hvor mange steg må til for å effektivisere en hverdag, eller i offentlig forvaltning.  Jeg har troen på at de små skrittene utgjør mye. For hvor mye betyr ikke det å kunne klare å bruke nettbank? Hva hadde du gjort uten? Husk at dette er faktisk et krav som  har blitt stilt uten noen særlige andre løsninger. Vi skal plutselig bli helt it-kompetente helt av oss selv. Virkeligheten er dessverre ikke slik. For hvordan skal vi inkludere alle, når store deler blir ekskludert fra det digitale rom fordi de ikke er digitalt kompetente. Skal ikke alle få ta del i samfunnet vårt?

Temaet digital kompetanse er noe jeg har brukt mange timer og fundert mye på. Dette er faktisk et økende samfunnsproblem. Nå som kommunene selv skal ha ansvaret for digital kompetanse, føler jeg at ikke problemstillingen blir tatt på alvor? Kan dette ha noe med målgruppen å gjøre?

Hva syntes du om logoen jeg har laget i Photoshop? Kom gjerne med innspill. Farger har så mye å si, jeg skulle muligens ønske at jeg hadde benyttet meg av flere «sosiale » farger.

Har du innspill, ideer, ta kontakt!

Mvh Belinda Monteran Leinonen, BM digital kompetanse

God sommer!

Her kommer en aldri så liten oppdatering. Det har gått en god stund siden jeg har sittet her nå, hovedårsaken har seg slik at hvis jeg ikke føler jeg har noe å skrive om som ikke har noe underholdningsverdi for lesere, så er det helt greit å ta en pause. Dessuten så har det skjedd så mye på kort tid, at jeg ikke har visst hvor eller hva jeg skal dele.

Jeg har tidligere drøftet tanker rundt » Frihet», dette er et tema jeg ofte tenker på. Jeg vil anta at folk i lignende situasjon føler seg fanget i et slags paradoks. 

For noen dager siden møtte jeg en venn jeg ikke har sett på lenge. Det første jeg blir spurt » Hva har skjedd??». Jeg avfeier det dramatiske spørsmålet ved å svare ingenting, så ler jeg litt. Dette er ikke noe som skjedde over natten. Sakte, men sikkert mistet jeg en del av min funksjonsevne, men det gikk over så lang tid at jeg ser og så på meg selv som den samme.

Jeg har fått en ny venn, den gir meg frihet, jeg kan møte mennesker når jeg vil hvis det er tilrettelagt for det, jeg kan være i skogen med hunden min, jeg kan handle på enkelte steder, jeg kan kjenne bevegelse uten smerte. Jeg kan faktisk fly. Min nye venn er importert fra landet min far kom i fra, Finland, den kan trekke 300 kg, den kan reise 4 mil, den kan heises opp, den kan kjøre opp og ned i bratte bakker og terreng. Min venn er en ny elektrisk rullestol.  Jeg har nå så vidt begynt å føle på en frihet jeg har savnet, samtidig føler jeg meg litt fengslet i sinnet, lager begrensinger der det ikke trengs og glemmer å begrense meg når det trengs.  Det er en kompleks situasjon jeg føler jeg befinner meg, et sted der det ikke finnes en annen løsning enn den jeg finner selv.  En lege sa til meg en gang » hvis du får så vondt i ryggen og beina av å gå, så ikke gå da vel!»  Dette har jeg tenkt mye på og konkludert at jeg ikke kan forholde meg til et slikt svar. Det går ikke å forholde seg til noe som ikke fungerer på den måten. Er det ikke flere nøyanser?

 

På bildet ovenfor er jeg avbildet med en Chasswheel four DL. Den vil jeg anbefale til mennesker som er litt mobile, ønsker å være i terreng, ønsker seg et mer aktivt liv, bor i områder med ujevnt terreng ( denne stolen kan klatre i trapper! ) . I butikken kan stolen heises opp slik at en rekker til, den har også en utrolig god svingradius. Det finnes ingen andre stoler i hjelpemiddeldatabasen som er prisforhandlet som du kan bruke i terreng og samtidig komme deg inn i butikker og heiser.

Og jo, en ting til jeg har kjøpt leilighet. Nå har vi et sted som er tilrettelagt for meg. Dette betyr så mye, nå bruker jeg mye mindre energi på vedlikehold av leilighet.

 

 

Sakte, men sikkert faller bitene på plass. Jeg vil tro at det er flere brikker som en vil finne videre i livet, og det er muligens meningen med livet i seg selv.  Da min helsetilstand svinger så opp og ned, er det da også slik at det er vanskelig med rask etablering av egen bedrift. Jeg arbeider nå med websiden til bm digitalkompetanse, følg med utviklingen her : http://www.bmdigitalkompetanse.no

Jeg forsøker og skape en arbeidsplass der jeg samtidig kan øke digital kompetanse hos klient, men også gi mitt liv mer innhold og møte nye mennesker. Jeg vil tro at jeg er en person med mange drømmer og så sier folk at jeg er kjempesta.

Så et lite sommertips: vær sta som søren og følg magefølelsen.

 

Mvh Belinda

 

Blanke ark

Noen lurer kanskje på hvorfor bloggen ikke har vært noe særlig aktiv i det siste. Det har mange årsaker. Først og fremst laget jeg denne bloggen for å bli mer trygg i CMSet WordPress. Plutselig ble det mer ut av dette enn planlagt. Det har vært en god erfaring og jeg er fortsatt overrasket over positive tilbakemeldinger, det settes pris på. Et annet prinsipp det er verdt å følge, er at hvis det en skriver ikke har noe underholdningsverdi for noen andre så bør en kanskje holde det for seg selv? Kan ikke love noen underholdningsverdi av denne posten, men følte det var greit med en aldri så liten oppdatering.

Nå bor jeg i en egen leilighet. Endelig er vi inne på boligmarkedet. Mye av den siste tiden har gått bort med flytting. Nå har jeg endelig landet og ønsker å fortsette med de prosjektene jeg satte i gang, nemlig fortsettelsen på oppstart av et lite it- firma som hovedsakelig skal arbeide med digital kompetanse.

Blanke ark har flere betydninger for meg, men det å flytte til et nytt sted som er handikappvennlig er som en drøm. Jeg bruker mindre energi og får mindre smerter av husarbeid i denne leiligheten som er mer eller mindre nyere oppført. Dette betyr at jeg nå også forsøker så godt jeg kan og spise mindre smertestillende. Målet mitt er egentlig å seponere mest mulig ned, med minst mulig konsekvens. Foreløpig så er det ikke så mye å skryte av. Stigmatiserende tanker over medisinbruk og det å ha nedsatt funksjonsevne har vært vanskelig for meg. De sier så at mennesket selv er sin verste fiende. Eksempelvis har jeg nå fått innvilget bytte fra elektrisk scooter til en veldig liten, men allsidig elektrisk rullestol. Dette er fordi det er så vanskelig å komme inn i mange butikker med den elektriske scooteren, samtidig får en ikke denne inn i heis, tog, eller buss. Dette har gjort at enten måtte henge den manuelle på den eller rett og slett ikke være med på noen aktiviteter. Nå som jeg bor i byen, så er det litt trist å ikke kunne klare å reise inn til kjøpesenteret uten hjelp, eller få mer smerter ved å reise inn alene. Jeg begynner nå å innse alle frihetene jeg vil få, istedenfor å tenke på at jeg vil se mer handikappet ut. Jeg liker best å være usynlig, det er ikke lett i rullestol. Med blanke ark, skal jeg ikke tenke stigmatiserende tanker om hjelpemidlene jeg benytter, jobbe aktivt mot et mer aktivt liv i forhold til fremtidige it-oppdrag og samtidig ikke fortsette å være en kasteball i spesialisthelsetjenesten. Det gir meg en illusjon om at jeg kan bli frisk, ikke det at jeg er syk. Et syndrom i seg selv er ingen sykdom. Men når jeg er hos leger hele tiden, så blir jeg fortalt det ene og det andre som ikke er bra. Dette er i følge min egen teori med på å gjøre meg » sykere». Det er godt ment og jeg har hatt all mulighet til å ikke sende hendvisningene, men jeg har hatt et ønske om noe som aldri vil skje. Vil vi ikke alle det? Samtidig må en akseptere hvem og hvor en er og finne nåde i det. Det fortalte en god venn meg, at hun selv hadde blitt fortalt. Det stakk litt i hjertet mitt, for da skjønte jeg at det var det jeg måtte finne. Nåde.

Dette ble en litt lang og rotete tekst, dette er med mening for jeg skriver rett fra hjertet og uten filter. Jo, kanskje noen. Men da har jeg i allefall skrevet en liten oppdatering om hva som skjer videre. Det er så fantastisk å tenke på at en når som helst kan starte med blanke ark og bestemme seg for endring. Alt er mulig og husk at alt går over.

Nå fremover skal jeg fokusere på webløsningen til bm digitale kompetanse, tips og innspill taes i mot med glede. Det finnes mange fallgruver i oppstart av bedrift, jeg vil fokusere først og fremst etter Lean- metodikker.

God vår, snart er sommeren her.

Ute av komfortsonen?

Min tidligere foreleser Thomas Brekke sa en gang » at en måtte komme seg ut av komfortsonen». Det er en setning jeg har tatt med meg videre.

Etter uteksaminering har jeg holdt kontakten med Førstelektor Thomas Brekke for å oppdatere han om prosjektet vi har jobbet med. Jeg ble ved en senere anledning spurt om jeg ville bli intervjuet, da Høgskolen ( HSN) ønsket å komme i kontakt med tidligere studenter som benyttet seg av pensum i hverdagen. Jeg ble så kontaktet av Jan Henrik Kullerød, tidligere journalist for NRK.  Han skrev så en reportasje for HSN om meg. Jeg er heldig som får møte så mange spennende mennesker! Jan Henrik Kullerød spurte meg om han kunne tipse de lokale mediene. Jeg takket ja, om litt ble jeg så kontaktet av NRK som lagde en lignende reportasje. NRK journalistene kom en tidlig morgen, vi bestemte oss for å være litt her, men også dra til Høgskolen for å få en dynamikk. Jeg kontaktet Thomas Brekke og hørte om han også hadde muligheten til å komme. Det hadde han, det var veldig betryggende å vite. Med Thomas Brekke så fikk reportasjen en litt mer konsist og faglig tyngde, noe som gav meg trygghet. Han kontaktet noen studenter som jobbet med studentbedrift og der fikk jeg  møte menneskene bak Notion Story. Hvis du vil vite mer on Notion Story så les mer her : Notion Story

Her er lenkene til reportasjen fra Høgskolen i Sør-Øst Norge :

HSN

Her er reportasjen fra NRK ( lokal nyheter) :

NRK ØSTAFJELLS

Radioreportasje NRK :

NRK RADIO

 

 

Hva skjer videre?

Jeg har i etterkant tatt steget ut i grunderverden.  Helt tilfeldig mottok jeg en mail en dag om forespørsel om å komme på Hi5. Jeg fikk ordnet opp i kabalen i transport og var heldig og fikk kjøre av to venner. Jeg tok turen og ble veldig positivt overrasket over hva jeg så og hørte.  Jeg er i en situasjon nå der jeg ønsker å møte flere engasjerte mennesker som brenner for innovasjon. På Hi5 er det høyt kompetente mennesker som hjelper hverandre og jeg er spesielt begeistret for delingskultur.

Les mer om Hi5 og de spennende menneskene som jobber der HER :

Grunderhuset Hi5 i Tønsberg

Jeg jobber nå aktivt med forretningsplanen, samtidig jobber jeg med det grafisk interface og andre komponenter i forretningsmodellen.

Jeg har hatt store utfordringer i forretningsmodellen i forhold til fremkommelighet, men dette har løst seg.  Jeg søkte Husbanken om lån til leilighet, og gjett hva. Det fikk jeg!  Jeg ønsker å skape et læringsmiljø i hjemmet for å aktivt jobbe mot digital kompetanse. Jeg kommer i en senere anledning til å gå nærmere inn på dette. Nå skal jeg jobbe med noen intervjurunder for kartlegging og analyser.

Dette blir spennende!

Den 15 mars, reiser jeg inn til Jeløy for mer behandling, der skal jeg være fire uker. Dette er noe jeg ikke gleder meg til, for jeg syntes det er vanskelig å reise til steder der en mister totalt kontroll over hverdagen, men jeg håper jeg får anledning til å få jobbet mye. Ja, hvis kroppen hvis!

Etter dette vil jeg så ta kontakt med Hi5.

Sånn avslutningsvis vil jeg takke både Thomas Brekke, Høgskolen i sør-øst Norge, Jan Henrik Kullerød og NRK for all hjelp! Det har virkelig vært med på å i vareta mitt engasjement for prosjektet jeg jobber med. 

God helg, hilsen

Belinda M L

 

 

 

 

 

 

Digidel 2015-2017 er nå avsluttet.

                                                                                                               

Det to år-ige programmet som omhandlet økt digital kompetanse er nå avsluttet. 

Men hva var egentlig digidel og hva skjer nå?

Digidel ble etablert i 2015, her skulle offentlige virksomheter, IKT-næring og frivillige organisasjoner sammen styrke den digitale kompetansen i befolkningen.  Formålet var å bidra til kvalitetsikring av kurs og opplæring i bruk av digitale verktøy. Programmet gjennomførte flere tiltak, blant annet, etablerte kunnskapsbase og samarbeidsarena for virksomheter som driver med undervisning, kurs og veiledning innen digital kompetanse. Kunnskaps og moderniseringsdepartementet via Digidel har sørget for at flere tusen innbyggere har fått opplæring i grunnleggende bruk av digitale verktøy og hevet sine ferdigheter og kompetanse. Selv om programmet er avsluttet er digidel.no forstatt en arena som er ivaretatt og tilgjengelig.

Nå er det opp til kommunen vår! 

Kommunal- og moderniseringsdepartementet og KS, kommunesektorens organisasjon, undertegnet 30. juni 2016 en intensjonsavtale om utvikling av et kommunalt veiledningstilbud for økt digital kompetanse.KS og departementet har i fellesskap forpliktet seg til å legge forholdene til rette slik at kommunesektoren kan opprette et veiledningstilbud som kan bidra til å øke innbyggernes digitale deltakelse og kompetanse.

Det nye med denne avtalen er at kommunene sammen med staten lager et veiledningstilbud som omfatter både statlig, kommunal, privat og frivillig sektor. Tilbudet skal være tilpasset innbyggernes veiledningsbehov.
KS og departementet i fellesskap utarbeidet et prosjektmandat for utvikling av kommunale veiledningstilbud innen digital kompetanse. Målet med prosjekt er å bidra til etablering av et veiledningstilbud i grunnleggende digital kompetanse i alle landets kommuner.

Digidel var et ambisiøst prosjekt.

Jeg var i utviklingen av et sosialt entreprenørskaps-prosjekt som omhandlet digital kompetanse i Norge. Jeg var heldig i forhold til statistikk, da digidel foretok seg del undersøkelser som jeg igjen fikk bruk for. Dette var hårreisende statistikk som tilsa og tilsier at 30 % av Norges befolkning er ikke digitalt kompetente til å forholde seg til digitale arenaer og plattformer. Det er et krav satt av offentlig forvaltning at det skal kommuniseres via digitale plattformer. Da det digitale rom er en del av samfunnet vårt i dag, finner jeg det skremmende i forhold til demokratiske problemstillinger at det er 30 % av vår befolkning som mangler digital kompetanse. Dette handler om å kunne være del av hele vårt samfunn, der kommunikasjon bør gå begge veier for å styrke vårt demokrati.

Har du hørt om Digidel?

Hvis nei, så er du ikke alene. Som nevnt var det et ambisiøst prosjekt. Digidel arena, ble avholdt to ganger, der møttes mange kjente og noen mindre kjente for lansering. Det var et stort konsept, et fint verktøy og mange fine ord. Jeg har selv vært søkende i forhold til mine prosjekter, det var da jeg ble kjent me digidel-konseptet. Jeg så ingenting om digidel i noen annonser, facebook, aviser eller andre medier.  For hva er data uten menneskene?  Med all respekt for KS  og kommunal og moderiseringssdepartementet, så har de fått til noe, de har vært med på å kaste lys over den digitale kompetansen i Norge!  Digidel var en arena som skulle ha en delingskultur på tvers av de som deltok, enten lagde kurs eller lasted ned kurs. Deltagere på kryss og tvers, skulle være med på å skape noe sammen. Jeg syntes det ble for lite tilrettelagt for en delingskultur i et ganske anonymt it/ kompetanse konsept samtidig burde det vært mer fokus på synliggjøring i sosiale medier. Delingskultur er så viktig for innovasjon og næring, og jeg håper det offentlige vil fortsette og fremme vekstkulturer innen it- og innovasjon!

Og hva nå ?

Da intensjonsavtalen ble undertegnet den 30 juni, har KS og departementet har i fellesskap forpliktet seg til å legge forholdene til rette slik at kommunesektoren kan opprette et veiledningstilbud som kan bidra til å øke innbyggernes digitale deltakelse og kompetanse.

 

 

 

 

 

Belinda Monteran Leinonen ( belinda.m.leinonen)

Kilder: digidel.no / kunnskaps og moderniserings departementet/ KS

foto:digidel.no

 

Nytt kurs om Facebook!

I dag holder jeg kurs for Seniornett i forbindelse med dette legger jeg ut materiell her, slik at elevene eller andre kan ta nytte av dette.

Her er materiell som du kan bruke. Da det er kun jeg som har rettigheter til mine bilder og andre elementer, anmodes det ikke til å deles videre uten mitt samtykke.

Jeg ønsker å komme i kontakt med aktive Facebook-brukere. Er du interessert? Se på bildene under.Ta kontakt med meg på belinda.m.leinonen@gmail.com

Her er undervisningsmateriellet fra siste pc- cafe med seniornett: 

facebook_presentasjon_send-denne_feb17

Som nevnt under medlemsmøte ønsker jeg å komme i kontakt med en  ( senior) som aktivt bruker facebook. Jeg ønsker å foreta et kort intervju, dette er i forhold til et it-prosjekt jeg arbeider med i bm digital kompetanse.

Jeg har blitt en Latsabb.

En kan jo undre hvorfor jeg valgte å skrive latsabb med stor L og hva er egentlig en Latsabb?

Jeg vil forsøke og utdype dette videre med bloggens første intervjuobjekt,kursholder i livsmestring,  kommunal politiker, Tønsberg SV, Kristian Erling hansen (49),  Før dette vil jeg fortelle dere litt om hvordan vi ble kjent. 

En desember dag på Kysthospitalet kom jeg i prat med en mann med navnet Kristian. Han virket så kjent og vi fant fort tonen. Ved en senere anledning fant vi ut av vi begge har same fysioterapeut ved Vestfold Fysioterapi. Vi hadde mange felles interesser og etterhvert ble Kristian mitt høydepunkt i oppholdet på Kysthospitalet, vi dro på perm sammen og hadde mange interessante dialoger.

Det er noe ved Kristian jeg kjenner meg igjen i. Jeg tror vi forstår hverandre på mange plan. En annen tilfeldig felles bekjent beskriver oss begge som litt sære. Kanskje vi er det, hvem vet egentlig? Rett før jeg reiste på Kysthospitalet hadde jeg avgitt et løfte om å ikke lese for mye politikk, medisin og vitenskap. Jeg slettet Huffington Post , The New York Times, Aftenposten og Dagbladet fra telefonen. Jeg byttet bort digital input med samtaler med Kristian og i tilfelle jeg fikk et ekstremt behov for input kunne jeg låne Klassekampen. Kristian gav meg trygghet.

Etter oppholdet har vi holdt kontakten og hatt mange interessante samtaler. Med min IT-kompetanse og bakgrunn fant jeg ut at Kristian sårt trengte en mer oppdatert webside til Latsabb-siden (www.latsabben.no) og filosofien som ligger til grunne. For en hver unik historie finnes det en spesiell person. Kristian er en spesiell person, med spesiell så mener jeg unik. Kristian er skarp og har hinsides intellektuelle evner. Han har nylig blitt valgt i styret i Tønsberg SV. Han  har så mye å formidle. Kristian er en Latsabb.Men hva betyr egentlig det?

Kristian forteller; “ Latsabben finnes ikke, det er ulike årsaker til at mennesker ikke kan jobbe.Dette er en viktig del av latsabb filosofien. Du skal bare jobbe når helsa di tillater det»

I et » brev fra en Latsabb» til Sosialminister Robert Erikson i Dagbladet                                           (Brev fra en Latsabb ) , forteller Kristian;

«Jeg er en 46 år gammel mann med cerebral parese (CP) som i hele mitt liv har snyltet på offentlige trygdeordninger og sendt regningen til skattebetalerne — uten skam.Det har seg slik at jeg gjerne står opp om morran. Mine motoriske evner og språklige utfordringer har gjort det vanskelig å finne høvelig arbeid til meg. Etter 25 år på uføretrygd, har jeg akseptert at sånn blir det mest sannsynlig fram til jeg fyller 67 år. «

Både Kristian og jeg er enige at de fleste vi kjenner ønsker å jobbe. Kristian utdyper dette videre med sosialministeren og deres venners ideologi;                                                                     » Det skal lønne seg og jobbe, samtidig er motstykket til dette at det skal straffe seg å være syk» 

Videre i brevet til sosialministeren forteller Kristian ;                                                                         » Jeg er svært takknemlig for at jeg med min helse er født inn i et velferdssamfunn som gir oss trygghet for inntekt når vi ikke kan forsørge oss selv. Når dine sponsorer kaller dette en felle, blir jeg utrygg på fremtiden»

Jeg kunne ikke vært mer enig. Jeg er også utrygg på fremtiden. Samtidig dypt takknemlig, for det er faktisk ikke alle som får livet i gave. Flaks for oss som blir født her i Norge.

Kristian forteller videre om hans filosofi;

«Et hvert menneske skal få lov til være den er der og leve livet den ønsker uten en moralsk pekepinne. Jeg har ingen forutsetninger for å kjenne deg inntil ryggmargen og hjerterota, et eller annet sted vil du sette en grense for langt inne jeg får komme til deg. Latsabbfilosofien er egentlig ganske enkel. Vil du bli Latsabb? Det skal lønne og jobbe, det innebærer at du og jeg ikke er helt til å stole på. Det er viktigst av Latsabbfilosofien. Hver enkelt av oss må godta oss som vi er, noen deler av oss må vi godta at vi ikke er perfekt. Det å bli spurt om hva som feiler deg er egentlig en fornærmelse.» 

En nabo, som jeg aldri har pratet med spurte meg en dag ;

» Du, hva er det egentlig som er feil med de beina dine?» Jeg ble helt satt ut. Jeg husker ikke hva jeg svarte. Jeg burde hatt svart ;                                                                                                                                      » Hva er det som egentlig feiler deg som spør om dette?»

Nå har lyst til å dele et dikt Kristian anbefalte meg å lese.

Halldis Moren Vesaas (1955)

Ord over grind

Du går fram til mi inste grind,
og eg går òg fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam,
og det skal vi alltid bli.

Aldri trenge seg lenger fram,
var lova som gjalt oss to.
Anten vi møttest tidt eller sjeldan
var møtet tillit og ro.

Står du der ikkje ein dag eg kjem
felle det meg lett å snu
når eg har stått litt og sett mot huset
og tenkt på at der bur du.

Så lenge eg veit du vil koma i blant
som no over knastande grus
og smile glad når du ser meg stå her,
skal eg ha ein heim i mitt hus.

Kristian forteller meg at det er ikke alt han vil kunne forstå av meg, eller vil forstå, jeg vil heller ikke kunne skjønne alt.

I store deler av mitt liv, også senest i dag hos den nye fastlegen, ønsket jeg å bli forstått til en viss grad. Men hvor skal jeg begynne? Hvor skal jeg avslutte? Kan jeg på en enkel måte forklare hvordan jeg har det?  Vet jeg egentlig hvordan jeg har det? Jeg syntes spørsmålet om hvordan en har det er ganske vanskelig i noen enkelte situasjoner. Ofte når jeg ikke finner ordene på følelsene, så snur jeg spørsmålene tilbake til den som stilte det i utganspunktet. En idrettspedagog lurte på hvorfor jeg spurte han om de samme spørsmålene, jeg svarte så at det var for å analysere og lese han. Slik han gjorde med meg.

Min tidligere fastlege ved Tolvsrød Legekontor fortalte meg en gang at jeg aldri ville kunne finne en som forsto meg helt. Jeg tør påstå at fastlegen hadde rett. For hvorfor strebe etter noe en aldri vil oppnå? Det viktigste er å kunne akseptere seg selv som en er. Jeg har akseptert at min jobb først og fremst er meg selv og mest sannsynlig, som Kristian fortalte vil det være sånn så lenge jeg er. Det er faktisk helt greit, samtidig har jeg lovverket på min side og Norge tar vare på meg.

Jeg svarte ja til spørsmålet om å bli en Latsabb, så nå har jeg blitt det. 

Følg med på latsabben.no for mer info og kurs! 

Jeg vil anbefale dere å lese brevet fra en latsabb i dagbladet, lenken er lagt ved under. 

Mvh. Latsabben Belinda 

Kilder:

Kristian Erling Hansen, SV.

www. dagbladet.no  ( se lenke under!)

Brev fra en latsabb

illustrasjon av Kristian E. H som katt : B.M